Synnøve Persens nyeste diktsamling er en rik, sammensatt tekst som beveger seg mellom årstider, landskapsformer og kulturer. Økologisk balanse er sentralt. Jorda brenner og lider. Naturkrefter, fugler og planter er aktører. Mennesker elsker og kjemper mot hverandre, samtidig som de har en lengsel etter det hellige fjellet. Elementer av myter, kristen tro og helgenfortelling flettes inn. Den gåtefulle elvemuslingen har en nøkkelrolle i alt.

Samisk og norsk tekst. Norsk gjendiktning i samarbeid med Erling Kittelsen.

Hverdag og store temaer veves i hverandre i Stiens noveller. Å balansere på brua over barndommens elv. Ei spissmus i treningsbagen. En silkekjole. Spor i snøen. Montøren som kommer tilbake for å sjekke innbruddsalarmen. Turistene i dunværet. Spenninga mellom samisk og norsk kultur. Å bli alene. Tap. Sjukdom. Død. Relasjoner. Og det en ikke helt forstår. Det en lurer på.

Nedrejord nærmer seg temaet andre verdenskrig på en ny måte gjennom eksperimentelle teatertekster og en serie forestillinger på turné. «Brent jord» er trykt i antologien Samtidsdramatikk. Den består av anonymiserte tekstbrokker fra et kor av stemmer, sivilbefolkning, tyske soldater og jugoslaviske krigsfanger, med evakueringa i 1944 som omdreiningspunkt. Teksten ble nominert til Den nasjonale Ibsen-prisen i 2016. 

Portrett av far og datter og bygda Neiden i Sør-Varanger på seint nittenhundretall. Finsk språk og tradisjon er levende i bygdemiljøet. Barnet Ingeborg trives hos sin kreative, men litt rufsete far. Hun er hengiven og tillitsfull, hun mestrer tilværelsen, hun tror hun kan finsk, hun tror hun kan svømme. I nydelige små kapitler skildres dagligliv ved elva og hos besteforeldrene på Arvola-neset. Men de mørke sidene blir etter hvert tydeligere. Vaneinntak av alkohol får konsekvenser. 

 

Videokunstneren Amund forbereder ei utstilling med tilknytning til overgrepssaker i Kautokeino. Han er samtidig Sønn i en generasjonskrønike om markasamer i Skånland. Temaer vikles i hverandre: utenforskap, å legge det samiske bak seg, skyld og uskyld, kunstens etiske grenser. Kautokeino i november er dunkle rom, uopplyste plasser, biler på tomgang, kaffe, voksne menn og yngre jenter, et utbrent hotell, ubehag, mørketid. For Amund er det ventetid. Hvordan realisere det nye kunstverket?

 

Om trolldomsprosessane i Vardø og to parallelle ungjenteliv, danske Dorothe og norske Elen, den eine inngift i herskarklassen, den andre av folket. Dei møtest, og det er ei forståing mellom dei inntil alt går sund og Elen blir dømd som heks. Nøkternt, biletrikt, gripande, heilt utan romantisering eller eksotisme rundt hekser og trolldomspraksis. God framstilling av tru, overtru, kunnskapsløyse, makt og massesuggesjon.

 Det kan vera noko smertefullt ved å lesa Fløgstad. Vi veit vi kan venta eit mylder av personar, autentiske og oppdikta, ein komplisert struktur med tidssprang og ein stillferdig, men skjerande ironi, eigna til å ta illusjonane frå lesaren. Slik også denne gongen. Det gjeld nazisme, verdskrig og kald krig. Kvar går grensa mellom godt og vondt, og korleis kan eit menneske enda med å gjera urett, sjølv om meininga var å gjera det rette? Sju kapittel er lagde til grenselandet i nord: Sør-Varanger og Petsamo 1940-1941 og Sør-Varanger 1982-2002. Kampen mellom godt og vondt går føre seg her òg.

Ivar Thomassens viser fortjener å bli sunget også i framtida. De har blitt formidla i skolekonserter, korprosjekter og allsang de siste tjuefem åra, og de handler om mye som er viktig, fra krig og politikk til Finnmarks flerkulturelle erfaring i fortid og nåtid. Ikke minst peker tekstene på hva det vil si å være finnmarking. «Imella multebær og mygg» og «Vi bor i det artige landet» synges med entusiasme av små og store. Noen stillferdige visetekster oppsummerer den moderne finnmarks-livsfølelsen: Vi bor «Attmed havet» og «Midt i verden», og vi har det ganske bra.

 Rauni Magga er finsk-samisk-norsk. Hun skriver poesi og teatermonologer om kvinners og menns stilling i Sameland, om maktforhold og familiens betydning, med et skarpt, ironisk blikk, men også med kjærlig overbærenhet. Ávvudivttat / Hilsen til er tekster skrevet på bestilling til bestemte anledninger. Les for eksempel hilsningsdiktet til åpning av Nordisk kvinnekonferanse i 1996, som er en eneste lang velkommen-hilsen til deltakerne, alle nevnt ved navn! Det vibrerer, det fungerer.

 Romanserie om en kvenfamilie i Børselv, Porsanger i evakuering, gjenreising og etterkrigstid, et pionerverk der forfatteren tar i bruk og utvikler kvensk som litteraturspråk på en måte som har blitt normdannende. Litterært representerer Elämän jatko ei nyvending i kvenskildringstradisjonen, sier Nilsen-Børsskog-kjenner Merethe Eidstø. Kvenskhet og identitet er ikke alt. Samhold og relasjoner er grunnleggende, og filosofiske og etiske spørsmål knytta til krig drøftes. Den virkelige kampen i tilværelsen står mellom sivilisasjon og barbari.

Til toppen