Opprinnelig var det meningen å vende tilbake til Norge etter en tid, men han ble værende for godt i det nye landet. Han hadde arbeid i gruveindustrien, men fikk etter hvert ry som en dyktig hundekjører og hundeoppdretter, med alle nødvendige vinneregenskaper i konkurranser. Virkelig legendarisk ble han etter sin innsats for å bringe serum til difterisyke barn i Nome under en epidemi vinteren 1925, da han og flere andre kjørere frakta medisin med hundespann over en lang strekning under ekstreme værforhold. Boka skildrer hvordan hundeløpsporten ble en arena for kamp om ære, berømmelse og økonomisk vinning, med bånd til reklameindustri og film. Sepp hevda seg godt også her. Han hadde sans for å være i rampelyset og iscenesette sin egen person, gjennom f.eks. reklameoppdrag og foredragsturnéer.

Forfatter Nina Kristin Nilsen har gjort grundige studier i et stort kildemateriale og har hatt tilgang til Sepps upubliserte selvbiografi fra 1958. Boka er redigert i bolker rundt de forskjellige stadiene i Sepps liv, og de mange fotnotene til tross er den lettlest og spennende, med korte setninger og interessevekkende illustrasjoner. Forfatteren tar seg iblant den frihet å skildre hendelsene fra hovedpersonens perspektiv, og sammen med bruken av historisk presens bidrar det til et inntrykk av autentisitet og tilstedeværelse: «Den 7. januar 1927 har Leonhard på seg lys pelsparkas…»

Leonhard Seppalas kvenske bakgrunn er et tilbakevendende tema i boka. Familiehistorie og oppvekstmiljø blir belyst, og det kommer f.eks. fram at spørsmålet om å skifte etternavn - til et mer standardisert, nøytralt klingende navn - diskuteres blant de kvenske emigrantene. I bokas register er ´kvener´ og ´kvensk´ oppslagsord, og i et tillegg dokumenteres hele rekken av konkurranser som Leonhard deltok i, pluss en imponerende liste over minnesmerker, konkurranser og priser med Seppala-tilknytning.

Nina Kristin Nilsen: Sepp : en biografi om Leonhard Seppala. Cappelen Damm, 2017