I heftet kommer det fram at badstu eller sauna var en felles nordisk badeskikk fram til reformasjonen i 1537. Saunaen har hatt, og har enda en nærmest rituell betydning der den praktiseres mest. Det er viktig med god löyly – det vil si den gjennomsiktige dampen som oppstår i møtet mellom ild og vann ved riktig temperatur. Videre skal en oppføre seg høvisk og respektfullt mens badet pågår, og unngå overflødig snakk. 

Men badstuene er også håndfaste kvenske kulturminner. For den bygningstekniske konstruksjonen av badstuene i Nordreisa viser forfatterne til en rapport av Sonja Westrheim fra 1981, Registrering av faste kulturminner i Reisavassdraget, som beskriver to hovedtyper av badstuer, med og uten forrom. Seinere har Kari Digre stått for SEFRAK-registrering i alle deler av Nordreisa kommune, inkludert fotodokumentasjon og intervjuer (SEFRAK: Sekretariatet for registrering av faste kulturminner, landsdekkende bygnings og kulturminneregister), og resultatet presenteres i foreliggende hefte, med nærmere seksti badstuer navngitt og beskrevet. Leseren får informasjon om ildsteder og ovnstyper, badeskikker (menn først, så kvinner og barn, til slutt tjenestefolket) og alternativ bruk av badstua (bolig, føde- og sykestue, røyking/tørking av mat, klesvask).

I mengden av faktaopplysninger skinner det tydelig igjennom at forfatterne har en personlig kjærlighet til det de skriver om. Dette gir heftet en ekstra verdi: de to er jo selv tradisjonsbærere som fører arven videre. Derfor kommer de også med anbefalinger for god badstupraksis: Vannet skal legges på steinene, ikke kastes. Ta minst tre omganger i badstua - andre gang med banking med badsturis av rogn – før du avslutter med å vaske deg. Og et folkelig ordtak om badstu og helse sier det meste: «Hvis det ikke hjelper med badstu, brennevin eller tjære, er nok døden nære».

Heftet er på norsk bokmål, med et sammendrag på kvensk.

Kari Digre og Odd Erik Hansen. Badstuer : første del av prosjektet «Kvenene i Nordreisa». Ruija forlag, 2012. 44 sider