Unike lydopptak av kvenske og finske viser og religiøse sanger fra Komagvær, Bugøyfjord, Vestre Jakobselv, Nesseby, Sørkjosen og Vadsø er nå gjort tilgjengelig for publikum. Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitetsmuseum har digitalisert et stort materiale innsamla av Arnt Bakke på 1950-tallet og utover. I første omgang er det publisert rundt 100 lydfiler, de eldste fra 1956, de nyeste fra 1973. Konservator Ola Graff ved Tromsø museum er klar på at dette er en skatt, nå gjelder det at folk tar den i bruk!

  Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014) sitt store livsverk er romanserien Elämän jatko i fire bind, utgitt i perioden 2004-2015. Språkleg har bøkene danna mønster for det kvenske språkarbeidet, og også innhaldsmessig er det litteratur som set spor. Språkmedarbeidar Merethe Eidstø ved Kainun institutti – Kvensk institutt er ein kjennar av Nilsen-Børsskogs forfattarskap. Ho seier at romanserien representerer ei nyvending i kvenskildringstradisjonen. Serien fortel om ein kvensk familie i Børselv, Porsanger i evakuering, etterkrigstid og gjenreising, etter kvart med den unge mannen Are i hovudrolla. Kvenskheit og identitet er ikkje alt.

  Anstein Mikkelsen, forfatter og filmskaper fra Porsanger, løfter fram samisk og kvensk håndverk, hushold og sjølberging på naturens vilkår i sine produksjoner. I kvensk sammenheng er han kanskje særlig kjent for filmen «Det tause folkets stille død? En reise i kvenenes verden - i fakta og følelser» fra 2005. I anledning Kvenfolkets dag 16. mars vises fire nye kortfilmer på NRK TV, samtidig som de legges tilgjengelig på NRKs nettside under overskrifta Kvenske historier. 

 I fagartikkelen «En samisk og kvensk bibliotekhistorie?» (Bok og bibliotek, nr. 5/6 2018) ser Geir Grenersen på bibliotekenes rolle i fornorskningspolitikkens tidlige fase. Leseforeninger og private og offentlige bibliotek ble etablert fra slutten av 1700-tallet og framover. De bygde på ei forestilling om en felles, enhetlig norsk kultur som alle i samfunnet hadde rett til å få en del av. Skoler og bibliotek ble vurdert som tjenlige redskaper til å overføre kulturen til allmuen. Men de ble også redskaper for statens systematiske fornorskningspolitikk i andre halvdel av 1800-tallet.


Mari Keränen, ansatt ved Kvensk institutt, har publisert artikkelen «Language maintenance through corpus planning – the case of Kven». Artikkelen drøfter historien bak prosessen som førte til anerkjenning av kvensk som eget språk, og hvordan det har blitt arbeida med kvensk språkstandardisering fra og med 2007, da ortografien ble fastsatt og prinsipper for standardisering ble valgt.

 Fotoboka Tunturin ja meren kansa – Fjellets og havets folk av Sonja Siltala kom ut i 2007. Det er på alle måter ei vakker og innsiktsfull bok som fortjener å komme fram i lyset. Boka portretterer kvener og norskfinner i deres hjemlige miljø på de stedene der de bor. Åtte kommuner i Finnmark og Nord-Troms er representert, og antallet portretterte personer er stort.

 Dialekten i Sappen i Nordreisa er tema for Hilde Sollids doktoravhandling fra 2003. Med små justeringer ble avhandlinga utgitt som bok i 2005, med tittel Språkdannelse og –stabilisering i møtet mellom kvensk og norsk. Sollid klassifiserer den norske Sappen-dialekten som en språkkontaktdialekt, det vil si at den har oppstått gjennom fornorsking i et geografisk område der det ikke primært var norskspråklig befolkning. Det er altså en ny dialekt, utvikla etter hvert som kvenene gradvis tok i bruk norsk i møte med skoleverket, offentlige myndigheter og andre påvirkningskilder. Mekanismen var da slik at når foreldregenerasjonen hadde tatt i bruk norsk som andrespråk, ble barnas norsk først og fremst påvirka av foreldrene og mindre av den norsken de møtte i skolen.

 Personnavn – i betydninga fornavn – er viktig. Etternavn kan skifte ved ekteskapsinngåelse eller flytting. Et fornavn er i prinsippet mer stabilt. Men så er det variasjonsmulighetene: to og flere fornavn, forenkla navneform, navn i to eller tre språkformer, kjælenavn, kallenavn – og muligheten til å identifisere en person ytterligere ved å legge til fars, mors, besteforeldres eller ektefelles navn, eller kombinere med en yrkesbetegnelse, en egenskap eller noe annet. Navneskikker er kulturelt betinga, de kan være kompliserte og er et studium verd!

 Forfatteren Mona Mörtlund er født og oppvokst i Kangos i nordre Tornedalen. Hun har opplevd forsvenskningspolitikkens konsekvenser og er en varm talsperson for minoritetsspråket meänkieli. Som skrivende kunstner beveger hun seg mellom forskjellige uttrykksformer. Hun er poet, barnebokforfatter, dramatiker og oversetter og har lagd novellefilmer, dramaserier, teaterstykker og radiodokumentarer. I 2017 mottok hun Barentsstipendet for grensekryssende kunst- og kulturarbeid av høy kvalitet.

 Det unge paret Juho/Johan Tyninpoika Enbuske (f. 1761) og Kreeta/Margareta Juhontytär Karvonen (f. 1764) fra Pajala i Tornedalen inngikk ekteskap i 1788. I 2018, to hundre og tretti år seinere, har de ei etterslekt som med inngifta personer teller fjorten tusen navn. Det bor etterkommere i Sverige og Finland, Skjervøy og Vestre Jakobselv, USA og Australia, og her ligger noe av fasinasjonen ved slektsforsking, den tydeliggjør hvordan enkeltpersoners livsvilkår og valg får store konsekvenser.

Til toppen